mandag 7. oktober 2013

På vei inn i mørket

En litt mørk ettermiddag i nærområdet.
En kollega av meg spurte en gang hvordan det var å være under behandling. Jeg sa at det er som å gå inn i en stor skog, og så oppdager du at du har gått deg vill.

Jo lenger inn i behandlingen du kommer, jo mer forvirret og desorientert blir du. Det er store grantrær i alle retninger, overskyet, og alle veiene ser like ut.

På bildet ser du en mørk åpning mot skogen lenger framme, der det er dystert, og mye granbar. Ikke et fristende sted å sette seg ned og spise matpakka.

Og noen ganger befinner vi oss mentalt på slike steder, og vi er som limt fast til bakken. Ikke snakk om å reise seg opp å gå videre, for sinnet holder kroppen tilbake. Klarer ikke å stoppe en eller flere negative tanker. Slett-slett-slett. Erstatt-erstatt-erstatt. Happy thoughts only, please, ber du, men nei...

Like fullt kan man begynne dagen i "underskogen", men avslutte den i en fin lysning, og er du riktig heldig, har noen tent et bål og laget kaffe til deg. Eller du kan lage deg en kopp sjokolade og nyte ditt eget selskap.

Hva er egentlig døden?

Diagnoser, behandlinger, og tiden etter gir rikelig med anledninger til å reflektere over livet, og døden, og muligheten for en tidligere død.

En god venn sa engang at selv om du er dødelig syk, vil tusenvis av mennesker dø i mellomtiden, mens du lever.

Men noen ganger kan frykten for å dø bli så sterk at man mister lysten til å leve?

Jimi Hendrix.
En som hadde et ukomplisert og vakkert syn på livet, var rockemusikeren Jimi Hendrix.

Han skriver: "Når folk frykter døden, skyldes det en følelse av total usikkerhet. Kroppen din er bare et fysisk redskap som skal frakte deg fra ett sted til et annet uten å hive deg ut i for mange problemer. Derfor får du slengt til deg en kropp som du må bære rundt på og akte og ære og beskytte og så videre, men til og med den kroppen sliter seg ut. Tanken er at du skal klare å ta deg sammen, og se om du kan gjøre deg klar for den neste verden, for den finnes. Håper du skjønner det.

Folk gråter fremdeles når noen dør. Det er sjølmedlidenhet. Alle mennesker er egoistiske til en viss grad, og det er derfor folk blir så lei seg når noen dør. De er ikke ferdige med å bruke ham. Personen som er død, gråter ikke. Sorg er passende når et barn blir født inn i verden, og glede er noe man burde uttrykke når noen er død, for de kommer til å gå videre til noe som er mer varig, og uendelig mye bedre.

Jeg sier deg det, at når jeg dør, kommer jeg til å holde en jamsession. Jeg vil at folk skal bli gale og frike ut.

Og kjenner jeg meg sjøl rett, blir jeg arrestert i min egen begravelse."

 (Hendrix, Jimi: Hele historien)







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar