tirsdag 25. april 2017

Velsignede vår!

BREIVIKA.

Endelig skinner sola igjen over Breivika. Mitt favorittsted for tida å spasere til. Den lille øya foran deg kan man også besøke, når det er fjære sjø.

Derfra har man utmerket utsikt ikke bare mot havet, men også inn mot Bodø by: Biblioteket, Scandic Havet og SAS, og det gamle militærfortet på andre siden av sundet. I området er det populært å grille, det er også et lite lysthus og en fotballbane.

Når vinden står fra havet, er det surt og ekkelt. Derfor har jeg ikke lyst å bosette meg her, for om vinteren er det stor forskjell å bevege seg her og litt lengre inn og opp i byen, der det er mer lunt.

På en varm sommerdag er dette helt klart et fantastisk uteområde, og det er også her du finner bystranda vår, som til forveksling ikke ser ut som en strand, bare et åpent område der flo og fjære strømmer inn. Samtidig er det ikke langt unna kloakkutslipp, så det er vel ikke her du vil slippe løs de minste for å svelge vann...Byen savner en ordentlig bystrand, synes nå jeg. Hva med en brygge som går ut i havet, som vi kan bade fra? Tips herved servert!


mandag 24. april 2017

Hang in there!

Det er alltid håp i himmelen.
Vi lever i en tid der flere dør av depresjon enn av krig. Negativt selvsyn og negativt selvsnakk trenger derimot ikke vippe oss av pinnen i retning av selvskading eller selvmord. I andre enden av skalaen finner vi dragningen mot perfeksjonisme; å skape et fullkomment ytre, et perfekt liv, vi konstruerer et ugjennomtrengelig skall som mennesker og lever våre liv der ute, sånn at den vi egentlig er, kan gjemme seg i skyggen av oss selv.


Negativitet kommer, enkelt sagt, fra hjernen, og fra en bestemt del av hjernen. Denne delen trenger vi ikke degge og dulle altfor mye med. Vi kan derimot ha medfølelse med oss selv. For livet farer hardt med oss, tidvis. Den eneste løsningen er kjærlighet, og da ikke nødvendigvis kjærlighet som en FØLELSE, for som vi vet kan følelser svinge voldsomt. Men kjærlighet kan omskrives som den bærende kraften i livet. Når vi er i den frekvensen, er det det som avgjør kvaliteten på våre opplevelser, og tilgangen på kjærlighet i møtet med andre.

Vårstormer i Bodø



Hver eneste dag våkner vi opp og drømmer om strålende solskinn, den perfekte leveggen mot den sure vinden. Men i år har vårmåneden april vært totalt psykotisk, ja, bipolar, for væruttrykket har svingt fra den ene ytterligheten til den andre. Likevel, oppi alt dette, må jeg bare le. For her kommer de søteste tyngste snøfnuggene susende forbi med og kræsjlander på den harde asfalten, for så å forsvinne fullstendig.

søndag 9. april 2017

Mitt liv med Napoleon

Det er tittelen på boken jeg driver og leser i helga. Visstnok en ekte dagbok fra over 200 år siden, skrevet av en ung kvinne som lever under Napoleon sitt stormannsgale styre, og er kritisk til ham.

Dette er en tid da kvinnen er juridisk og økonomisk underlegen sin mann. Men Marie har egne, sterke meninger, og da hennes mann Albert verver seg til hæren, blir hun med ham! Hun har sitt eget kantinetelt der hun selger røyk og vin til soldatene om kvelden, og hun kommer tett på kamphandlingene og de grusomme konsekvensene av krig.

Og krig anno 1810 er en blodig affære. De som blir skutt og får kuler i armer og bein, får disse amputert. Marie kommer forbi et lasarett med en såret venn, og observerer følgende:

Mitt liv med Napoleon"Jeg gikk opp de blodige trappene. Døren i annen etasje var åpen. Jeg vil aldri noen gang kunne glemme synet som møtte meg: I midten av rommet var det to store bord. På hvert bord lå en skrikende unggutt fastbundet til bordet. Klærne til de to såkalte kirurgene var helt oversprøytet med blod. Unggutten på det ene bordet var i ferd med å få armen saget av, han på det andre et bein. Jeg tror kirurgene brukte vanlige snekkersager. Blodet sprutet."


Sjokk og spørsmål




Mens Marie tappert prøver å overleve og beholde motet sammen med mannen Albert, spør hun seg mange ganger hvordan Napoleon klarer å leve med seg selv oppe i alt dette? Ser han på andre som mindre verdt enn seg selv? Eller har ikke hans eget liv noen verdi?

Hun ser Napoleon bli forgudet, og troppene falle for hans karisma og magiske talegaver. Hun klarer ikke å forstå dette. At han er så populær selv om han forårsaker så mye vondt for så mange mennesker.

Og her i Norge/Sverige og Egypt har de siste dagers terrorhandlinger sikkert gitt folk noe å spekulere i, "hva er meningen i dette?" Hva har en 11 år gammel jente gjort mot en uzbekisk mann? Hva har de kristne i Egypt gjort? Jeg tror ikke man trenger å lete etter meningen bak disse handlingene. De snakker for seg selv. 

Nye tider - gamle temaer


Kanskje budskapet i "Mitt liv med Napoleon" har en relevans for oss i dag? For det oppleves utrolig meningsløst å gå til krig og drepe andre. Krigsherrene har ofret millioner av menneskeliv - for hva? I første verdenskrig handlet det mye om å bare drepe eller å teste ut nye våpensystemer.

Jeg har et sterkt forhold til akkurat første verdenskrig, og den jobben sykepleierne gjorde ute i felt. Disse kvinnene opplevde mye. Jeg ser for meg en kvinne i sykepleieruniform, britisk, iført den lyseblå uniformen, med hodeplagg i hvitt, mens hun betrakter likene av menn, dekket av laken, liggende på provisoriske benker i felt-telt. Lukten av dem, fornemmelsen av noe helt utrolig grusomt og samtidig uvirkelig i sin galskap. Det hun ser på - som blir en del av henne.

Les følgende utdrag fra Wikipedia:

"Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra Det britiske samveldet.


Kampene varte fra februar til desember 1916, og på en radius på 10 km, hadde 700 000 soldater falt. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire. Strategien bak slaget var bemerkelsesverdig, ved at den tyske strategien ikke var å ta land, men å drepe så mange av fiendens soldater som mulig."


French 87th Regiment Cote 34 Verdun 1916.jpg
Første verdenskrig.

Hvem vet best?

Det er krig ikke bare ute i verden, men også i Norge. Vi er et terrormål. Og terror er en krigshandling. Og enhver som har lyst og evne, kan utføre terrorhandlinger. Det eneste vi har igjen, er nuet. Dagen i dag. Nåden i møtet med andre. En smule åpenhet. Livet til den som dreper ender mest sannsynlig ikke i "himmelen". 

Men hvis du ikke har noe å tape, kan løftet om å komme til himmelen være verdt prisen for å ofre seg for en høyere sak, eller kanskje man er rett og slett forbanna for noe, og vil straffe samfunnet man oppholder seg i? Vi vet også at den som vinner kampen, får skrive historiebøkene. Når norske jagerflygere bomber mål i utlandet, tror de nok at de gjør en god gjerning. 

Likevel, det er feigt å angripe sivile. Det er avskyelig å drepe sivile. Fordi folk på gata i Norge i dag vet ikke at det er krig. Dersom vi nå er i krig i Norge, skal vi ikke kunne beskytte oss mot trusselen, kan folk spørre seg, utover å stole på at PST tar unna mistenkelige personer i god tid?

Da jeg var på ferie i Barcelona, var det så mye tyver på t-banen at alle (uskyldige) satt og skulte på hverandre og mistenkte den andre for å være tyv. Sånn ønsker vi jo ikke å ha det. Samtidig kan vi ikke bare smile og late som om det er greit, om det er vår 11-åring som meies ned.



mandag 3. april 2017

Merkelige myter om kloden vår

Midgardsormen
Den lille jordkloden vår sirkler rundt sola, og rundt jorda sirkler månen. Det vet jeg i en alder av 44 år. Mye fordi jeg kan lese og skrive, og er det noe jeg ikke vet, googler jeg det. Bare de siste årene har det blitt tilgjengelig utrolig mye spennende å få med seg over nettet, både lese, se og høre. Nesten for mye av og til. I det siste har jeg merket at draget mot smarttelefonen alltid er der. Som en baby som får melken sin gjennom en mobiltelefon.

Likevel, jeg lærer så mye hjemmefra om ting der ute, kunnskap jeg ikke hadde tilgang til da jeg var 12 år og måtte nøye meg med å låne maks to bøker av gangen på skolebiblioteket. Da brukte vi leksikon, slo opp i oppslagverk, og kopierte informasjon ved å skrive den av. I dag kan jeg gjøre enkle søk, men etter hvert kommer jeg dypere inn i materien, skikkelig dypt, som noen på enkelte rare YouTube-videoer uttaler: How did I end up on the far side of YouTube? Så er det å riste av seg det hele, le litt, trekke litt på skuldrene. Og så begynne på nytt!

Jordkloden, ja, tilbake til den. I natt drømte jeg om Ourobourus, slangen som hele jorden hviler på. Har du hørt om Midgardsormen? Den enorme ormen som omkranser jorda?

Symbols of Eternity

Når ormen har reist rundt hele jorda, møter den seg selv, og spiser seg selv, biter seg selv i halen. Dette er en type evighetssymbol som du ser flere eksempler av ovenfor.

Så masse ormer

Vi finner igjen slangen i historier fra hele verden. Den aller mest kjente er nok da Adam og Eva ble anbefalt å spise av visdommens tre, noe deres skaper ikke syntes mye om. Det ble de behørig straffet for. Men slangen var ikke nødvendigvis ond, den ville at menneskene skulle være likestilte og ha kunnskap.

Bilderesultat for thailand serpent goddess


Naga Kanya, slangedronning, med menneskelig overkropp, men slange som underkropp.
Ifølge mytologien er det nagaene som gir oss regn. De er i alle fall forbundet med det vannlige elementet.

Og slangene var, som indere feirer i den storslåtte Kumbh Mela, med da skapergudene rørte i kosmos for å lage guddommelig drikk, amrita. Nagaenes konge, Balarama, ble brukt som rep for å "røre i gryta".  Den selvsamme Balarama dukket opp igjen senere i form av Nithyananda, og selveste Vishnu hviler på ham i form av Shesha, den som hele verden hviler på. Glem tyngdekraften her, altså.