Slik feirer du at du er kreftfri


Ingen fancy restauranter, med velduftende kelnere og høy glassføring. Nei, en god burgertallerken fra Annas gatekjøkken med en iskald flaske rødbrus holder koken når man endelig begynner å tro at man kanskje er kreftfri.

Dagens undersøkelse kulminerte i en konklusjon fra den noe travle røntgenlegen, at "jeg finner ikke noe", der jeg selv hadde funnet flere klumper. - Det er fettklumper, sa han, du må kunne kjenne klumpen uten å lete i en viss vinkel, og holde fingrene rundt den.

Mitt problem var jo at da jeg var ferdig med cellegiften, hadde en skjelettrøntgen gitt noe utslag på ribbeina, og hun som var kreft/fast-legen min trodde at jeg hadde spredning. - Det gir en annen prognose, sa hun. - Men de andre legene mener jo at dette ikke er noe, sa jeg. - Men har du hatt vondt i ribbeina før? sa hun tilbake, intenst mørk i stemmen.

Senere, etter at jeg hadde tatt vanlig røntgen, og den var "ren", sa hun at - ja det var vel ikke noe spredning, hvis du har tatt CT...Men hun visste godt at jeg ikke hadde fått noen CT, så på en måte var ikke mine mistanker borte, selv om hun hadde fått fraskrevet seg sitt ansvar for hva hun fortalte meg den gangen.

Det gjør noe med en, når man ikke vet om man skal forberede seg på å leve igjen, eller å forlate livet. For en spredning til skjelettet kan knekke deg på et par år. Ville 42 være mitt magiske nummer, tenkte jeg, ville det være det året da jeg lå i graven.

Jeg drømte at gravsteinen min var valgt ut. Inskripsjonen viste: "Her hviler NN. Huskes i kjærlighet". Den kostet 15 000 og jeg husker jeg i drømmen syntes det var mye penger, men i virkeligheten er det visst dobbelt så dyrt.

Natta etter drømte jeg at jeg skulle føde en baby, og ultralyden viste ei flott jente med nydelige øyne. Hun var så bevisst. Kanskje dette er meg i min nye form, som har fått en ny sjanse, tenker jeg nå.

Det er ikke lett, når du ikke har kontroll over livet ditt. Og de som du treffer, ikke alltid kan opplyse deg godt nok. I tillegg hadde jeg en spådom fra ei jente jeg en gang traff som leste i hånda mi, og ikke ville si hvor lenge jeg ville leve. Men jeg skjønte at hun hadde sett noe hun ikke likte.

I dag begynner jeg å tro at utslaget på røntgenen og smerten i ribbeina skyldes en betennelse. Jeg begynner å tro at jeg kan være frisk. Helt overbevist er jeg ikke, for jeg har nok vært en stor pessimist.

Storfekjøtt og brus skal ikke være bra for oss som har hatt brystkreft. Men i dag skeier jeg ut, og tar den sjansen, for jeg er jo frisk!

Kommentarer

Populære innlegg