Skrekkens hospital - eller gledens hus?

Venter det gode, eller dårlige nyheter her inne?

Jeg ser Nordlandssykehuset fra vinduet hjemme. Hver gang jeg kikker på det, eller går forbi, tenker jeg på alle pasientene, alle pleierne, alle legene, og alle menneskene og fasilitetene som må til for å hjelpe de i nød. Jeg sender gode og vennlig tanker til de som står på.

Det nye sykehuset har gjort det lettere for de som jobber der å gi oss befolkningen et godt tilbud. Likevel føles det ikke alltid like godt å komme dit. Noen ganger er familie og bekjente syke eller skadet, og man er bekymret for dem. 

Noen ganger, og spesielt én gang i året, er det meg selv jeg er bekymret for. Da handler livet mye om FØR og ETTER sykehusbesøket. Dette besøket har jeg nettopp gjennomført. Det handler om min årlige brystkreft-kontroll. 

Mammografi, ultralyd, og snakk/kontroll med lege og kreftsykepleier. 

Diagnose: Hysterisk kvinnemenneske

I utgangspunktet skal jeg ikke ha annet enn en mammografi. Men jeg har mast meg til å få ultralyd, fordi jeg mistenker at kreften jeg hadde kunne blitt påvist på et tidligere tidspunkt om jeg hadde fått ultralyd. 

Da røntgenlegen kom i dag, spurte han hvorfor jeg har ultralyd, fordi han kunne ikke lese det ut fra henvisningen. Jeg svarte: - Det kan ikke være noe annet enn "hysterisk kvinnemenneske", men det er vel ikke noe diagnosenummer på det. Da lo han litt, før han konstaterte, som de foregående fire årene, at her er det ikke tegn til kreft.

Det føltes godt å forlate sykehuset dette året også. God helse til alle i dag!