søndag 9. april 2017

Mitt liv med Napoleon

Det er tittelen på boken jeg driver og leser i helga. Visstnok en ekte dagbok fra over 200 år siden, skrevet av en ung kvinne som lever under Napoleon sitt stormannsgale styre, og er kritisk til ham.

Dette er en tid da kvinnen er juridisk og økonomisk underlegen sin mann. Men Marie har egne, sterke meninger, og da hennes mann Albert verver seg til hæren, blir hun med ham! Hun har sitt eget kantinetelt der hun selger røyk og vin til soldatene om kvelden, og hun kommer tett på kamphandlingene og de grusomme konsekvensene av krig.

Og krig anno 1810 er en blodig affære. De som blir skutt og får kuler i armer og bein, får disse amputert. Marie kommer forbi et lasarett med en såret venn, og observerer følgende:

Mitt liv med Napoleon"Jeg gikk opp de blodige trappene. Døren i annen etasje var åpen. Jeg vil aldri noen gang kunne glemme synet som møtte meg: I midten av rommet var det to store bord. På hvert bord lå en skrikende unggutt fastbundet til bordet. Klærne til de to såkalte kirurgene var helt oversprøytet med blod. Unggutten på det ene bordet var i ferd med å få armen saget av, han på det andre et bein. Jeg tror kirurgene brukte vanlige snekkersager. Blodet sprutet."


Sjokk og spørsmål




Mens Marie tappert prøver å overleve og beholde motet sammen med mannen Albert, spør hun seg mange ganger hvordan Napoleon klarer å leve med seg selv oppe i alt dette? Ser han på andre som mindre verdt enn seg selv? Eller har ikke hans eget liv noen verdi?

Hun ser Napoleon bli forgudet, og troppene falle for hans karisma og magiske talegaver. Hun klarer ikke å forstå dette. At han er så populær selv om han forårsaker så mye vondt for så mange mennesker.

Og her i Norge/Sverige og Egypt har de siste dagers terrorhandlinger sikkert gitt folk noe å spekulere i, "hva er meningen i dette?" Hva har en 11 år gammel jente gjort mot en uzbekisk mann? Hva har de kristne i Egypt gjort? Jeg tror ikke man trenger å lete etter meningen bak disse handlingene. De snakker for seg selv. 

Nye tider - gamle temaer


Kanskje budskapet i "Mitt liv med Napoleon" har en relevans for oss i dag? For det oppleves utrolig meningsløst å gå til krig og drepe andre. Krigsherrene har ofret millioner av menneskeliv - for hva? I første verdenskrig handlet det mye om å bare drepe eller å teste ut nye våpensystemer.

Jeg har et sterkt forhold til akkurat første verdenskrig, og den jobben sykepleierne gjorde ute i felt. Disse kvinnene opplevde mye. Jeg ser for meg en kvinne i sykepleieruniform, britisk, iført den lyseblå uniformen, med hodeplagg i hvitt, mens hun betrakter likene av menn, dekket av laken, liggende på provisoriske benker i felt-telt. Lukten av dem, fornemmelsen av noe helt utrolig grusomt og samtidig uvirkelig i sin galskap. Det hun ser på - som blir en del av henne.

Les følgende utdrag fra Wikipedia:

"Slaget ved Verdun var et slag under første verdenskrig, et av de største slagene noensinne utkjempet. Kampen stod mellom franske og tyske tropper, litt utenfor byen Verdun i Frankrike ved den tyske grensen. Både i Tyskland og Frankrike er slaget ved Verdun blitt stående som symbol på krigens redsler, tilsvarende som slaget ved Somme er for britene og de deltakende land fra Det britiske samveldet.


Kampene varte fra februar til desember 1916, og på en radius på 10 km, hadde 700 000 soldater falt. Ved slagstedet ligger det i dag flere minnesmerker og kirkegårder, og den største av disse er Douaumont Ossuaire. Strategien bak slaget var bemerkelsesverdig, ved at den tyske strategien ikke var å ta land, men å drepe så mange av fiendens soldater som mulig."


French 87th Regiment Cote 34 Verdun 1916.jpg
Første verdenskrig.

Hvem vet best?

Det er krig ikke bare ute i verden, men også i Norge. Vi er et terrormål. Og terror er en krigshandling. Og enhver som har lyst og evne, kan utføre terrorhandlinger. Det eneste vi har igjen, er nuet. Dagen i dag. Nåden i møtet med andre. En smule åpenhet. Livet til den som dreper ender mest sannsynlig ikke i "himmelen". 

Men hvis du ikke har noe å tape, kan løftet om å komme til himmelen være verdt prisen for å ofre seg for en høyere sak, eller kanskje man er rett og slett forbanna for noe, og vil straffe samfunnet man oppholder seg i? Vi vet også at den som vinner kampen, får skrive historiebøkene. Når norske jagerflygere bomber mål i utlandet, tror de nok at de gjør en god gjerning. 

Likevel, det er feigt å angripe sivile. Det er avskyelig å drepe sivile. Fordi folk på gata i Norge i dag vet ikke at det er krig. Dersom vi nå er i krig i Norge, skal vi ikke kunne beskytte oss mot trusselen, kan folk spørre seg, utover å stole på at PST tar unna mistenkelige personer i god tid?

Da jeg var på ferie i Barcelona, var det så mye tyver på t-banen at alle (uskyldige) satt og skulte på hverandre og mistenkte den andre for å være tyv. Sånn ønsker vi jo ikke å ha det. Samtidig kan vi ikke bare smile og late som om det er greit, om det er vår 11-åring som meies ned.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar