Jakten på julestemningen - walking in the air på soljevndøgn

Da min gode venninne inviterte på juleavslutning for sin sønns skole, takket jeg ja på flekken. Jeg hadde akkurat tatt juleferie, men stemningen har uteblitt. Det har vært en hektisk høst med oppussing og utenlandsopphold, og rett på jobb etterpå. Pappa har vært sjuk, og alle viktige juleavgjørelser har blitt satt på vent. Hvor skal jeg feire jul, skal jeg feire jul, hvilke tilstelninger skal jeg delta på...Jeg er født i vektens tegn, og vakler, vakler...Men julaften er jo bare en vanlig dag for meg som er voksen. Det er ikke en julegave jeg har tenkt å gi og ikke en jeg har tenkt å motta som vekker sterke følelser eller forventning i meg. Jeg er mest glad for at sola snur, og at dagene blir lysere. Litt mer dagslys, ja det gjør meg glad. En god vinterdag. Ikke bare regn og snøfritt og mørke gater.

.Derfor var det lett og velkomment å takke ja til å se Thomas som en av de tre vise menn i dag, der juleevangeliet ble iscenesatt av barneskoleelever. De sang og framførte på perfekt vis, og så ble det selvsagt sunget noen julesanger.

Barnas foreldre var tilstede, og applauderte for hvert innslag. Det slo meg at kirken har fortsatt en samfunnsfunksjon i vårt sekulære samfunn. Men jeg så nesten ingen "utenlandske" barn, kanskje noen har fritak. Folk flykter fra kirka, men hvorfor? Jesus sitt budskap er ett om kjærlighet og lys, og det er noe vi trenger.

Kjøpesentrene kan ikke dekke våre sjelelige behov. Hva om disse barna ønsker en religion i sitt liv. Det eneste de blir opplært til er et liv i tomhet. Ja, slik ser jeg det, men det har vel noe med min egen oppvekst å gjøre. Hadde jeg hatt kristne foreldre, hadde jeg sikkert vært prest i dag. For jeg ser lyset i menneskene rundt meg, og jeg fryder meg når det lyser opp rundt meg, ikke av kunstige lyssettinger, men sjelen vår, folkens, den er lys.

Samtidig som jeg sitter der og hører på "Walking in the Air" av Howard Blake, kjenner jeg det: Varmen i hjertet. Som brer seg. Jo, det må jo være julestemning. Så våkner en slags arroganse, for at jeg er i stand til å kjenne og føle på dette som jeg så gjerne vil dele med andre. Stoltheten av å kjenne sjelens storhet kan fort utarte seg til å bli arroganse.

Arroganse overfor andre mennesker, andre religioner. Å måtte bøye seg for Gud når man sjøl kjenner seg så vel. Kanskje det gjør at man vil dominere andre, sette dem på plass. Sprenge opp et julemarked, kanskje. Vel, englene vil at vi skal være glade, og ikke frykte, ifølge en vis mann som sa disse ordene før i dag. Og med det er min julestemning satt.