lørdag 26. november 2016

Uten barn

Se det nydelige smilet. Ja, det ser ut som min eneste rolle her i livet i forhold til barn forblir å være tante. 

For oss barnløse her i verden. Ja, hva mer kan jeg si. Det å ikke ha barn er en naturlig greie. Mange får ikke barn fordi de ikke har en partner. Eller fordi de ikke ønsker barn, eller klarer å få det til. I Norge går antallet adopsjoner ned. Hvorfor?

Mye frihet i å ikke ha barn. Men samtidig, så mange gleder og sorger som fyller et liv som man går glipp av. All kjedsomheten som fyller livet når det ikke er barnelatter eller gråt rundt en. 

Og vissheten om at når jeg selv blir gammel, er det ingen rundt meg som kommer til å bry seg om hvordan jeg har det. Ingen som kommer om ti år og er ung og sterk og vil ta meg med på tur, og dekke alle mine små og store ønsker. Når jeg blir gammel og stygg hvem vil sette meg på en pidestall da, takknemlig for alt jeg har gjort for dem, og elske meg uforbeholdent, samtidig som jeg drysser min kjærlighet og takksigelse over dem og ser dem like perfekt som da de ble født, helt ukritisk.

Det blir lite å se fram til da. Egentlig litt stusslig. Samtidig er jeg fortsatt gullklumpen til mine egne foreldre. Det er godt. Takk mamsi og papsi.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar