Tanker fra under sitrontreet

Livet i Faraoenes land har en helt annen rytme enn i Norge. Særlig på landsbygda er det merkbart at døgnet er delt opp etter de fem bønnetidene: morgengry, middag, ettermiddag, solnedgang, og kveld.

De aller mest ivrige av mennene er på plass i moskeen ved fire-fem-tiden om natten, mens andre står opp og ber, for så å legge seg til å sove igjen.

 Det er kanskje den tiden det er mest bekvemt å sove på, men er også den tiden da Gud og hans engleskare er nærmest menneskene. Jeg har selv opplevd å se en slags gnistrende sky senke seg ned mot meg midt på natten, selv om jeg på langt nær er en prisverdig troende, sammenlignet med mange andre, opplever jeg at "glavaen", isolasjonen og sløret mellom Gud og menneskene ikke er så tett her som hjemme. For her tenker alle på Gud, 24 timer i døgnet. Men i Norge er du nærmest en frik om du bekjenner deg til en av de store religionene. 

Jeg deler mine tanker her, ikke som en teolog eller antropolog, kun som en vanlig person som observerer og formidler inntrykk som absolutt kan bli modifisert og endret i ettertid. 

Inntil vi høres igjen, ha en fin stund.