Se på den tommelen!

Noe gikk litt for kjapt.

De fleste ulykker skjer i hjemmet, sies det, og det er også min erfaring. I dag og i tida framover vil jeg dele litt om mine mange ulykker, som heldigvis ennå ikke har vært fatale...

Da jeg var fem, var jeg med i en trafikkulykke med min farmor. Årsaken var at jeg hadde grått fordi min eldre søster og hennes venninne ikke ville leke med meg, og "Mor" ville gjøre det godt overfor meg ved å ta meg med på den lokale butikken, ca to kilometer unna.

Da ville selvsagt min søster og venninna hennes være med, og vi satte oss inn i Mors lyseblå Fiat, og jeg satt i midten. Det neste jeg husker er at jeg våknet opp i stua, og så satt jeg i en bil på mammas fang, med beltet spent over meg, og jeg følte meg kvalm.

Så våknet jeg opp på sykehuset. Ingen var der, og jeg gråt og ropte etter Mor. De sa at jeg hadde mistet en tann, og da jeg ble trillet inn til Mor sitt rom, var det det første jeg gledesstrålende fortalte henne, at jeg hadde mistet en tann.

Vi fikk bo på rom sammen, og jeg fikk drikke brus/leskedrikk av et veldig flott sugerør. De ansatte gjorde alt de kunne for at jeg skulle ha det bra.

Mamma og pappa kom og hentet meg neste dag. Mor ble igjen noen dager, men ble helt frisk etterpå.

Det som hadde skjedd, var at Mor skulle svinge til høyre ut på veien, og så ikke bilen som kom imot. Han kræsjet derfor inn i oss. Jeg satt i midten, uten setebelte, og ble hevet framover, og fikk hjernerystelse. Det var min FØRSTE hjernerystelse.