Noen tanker om tvangstanker

Det kan være vondt å leve. Her en skadet tommel.

I går så jeg en kjempespennende episode om galskap fra BBC, som har gått på NRK. Den fortalte særlig om en ung mann som hadde fått livet sitt satt på vent fordi han slet med uønskede tanker og tvangshandlinger.

Denne gutten klarte knapt å forlate do fordi han var så redd for å bæsje i buksa ute blant folk.

Og når han tenkte på teamer i samfunn som incest og pedofili, fikk han dårlig samvittighet for å tenke på det, for han koblet med en gang at HAN kunne være den personen han fryktet mest for å bli.

Ikke gi etter for trangen!

Jo mer man tenker slik, jo verre blir det, men psykiateren i programmet sa at om du ikke handler eller reagerer på de uønskede tankene, kan du holde ting i sjakk.

Det betyr at man skal ikke alltid sjekke 100 ganger om dørhåndtaket er låst.

Man skal ikke sitte og gruble over hva man sa eller ikke sa til en person som de kanskje ikke likte, for deretter å ringe dem og spørre om de er sinte på en.

Det er ikke nødvendig å tvangsmessig vaske hendene, når de er rene, osv.

Tror at følelser er fakta

Psykiateren sier at når man opplever noe så sterkt, tror man det er virkelighet. Men det er bare følelser, og ikke fakta. Og når du skjønner det, blir du mye friere.

Alle har vi vel opplevd å blitt veldig oppbragt over noe vi opplever at noen har gjort mot oss selv eller andre. Og av og til viser det seg at det var en total misforståelse, eller at det var den beste løsningen i lengden.

Kanskje ler vi høyt, en befriende latter, for vi skjønner at det var dumt å lide, og kanskje tok vi bare så feil av den personen.

Det ER dumt å lide. Jeg skal bli flinkere til å granske mine egne følelser, og ikke ta ting så personlig, og tolke dem i verste retning.

Naturlig å ville kjøre folk ned

Psykiateren i programmet sier det er naturlig å ha unaturlige tanker. Som eksempel tok han seg selv, for av og til må han passere en pikeskole på vei til jobb, og når han ser dem passere over veien, får han en impuls til å bare gasse på og kjøre over dem.

Men dette er normalt, sier han, og wow, for en åpen fyr. Det som ikke er normalt, er å slutte kjøre der og unngå den skolen.

Vi er jo litt crazy, alle mann, alle har jo sine rare rutiner og hang ups. Men i dette programmet hadde altså ulike tanker og handlinger overtatt hverdagen til folk, slik at de ikke kunne studere eller jobbe eller fungere ute blant folk.

Men han gutten i programmet lærte faktisk å leve med sykdommen sin. Han skjønte at han var mer enn sykdommen sin, og gikk tilbake til studiene sine. Hurra!