Da naboen lærte seg italiensk

Isola Tibera i Roma

Jeg har vokst opp på en avidesliggende gård i Nordland. Vel lå den like ved E6, men vi hadde ikke mange naboer, og det var ikke flust av andre barn å leke med.

Derfor ble vi, på godt og vondt, kjent med voksne personer i våre omgivelser. Noen som var varme og snille voksne, og andre, som gjerne ville utnytte troskyldigheten til små barn.

Piazza Navona

Min nabo Odd hørte til den første kategorien. Odd var en veldig snill mann, men han hadde

vært gjennom en ulykksalig hendelse som gjorde at han valgte å leve rolig og tilbaketrukket, i sitt lille hus, 60 meter fra vårt eget. Mange kvelder tilbragte vi sammen. Vi spilte kort; rødskjegg og lygarn var blant favorittene, og om vinteren så vi hopprenn mens vi gjettet hvem som villle hoppe lengst. Vinneren fikk alltid en premie, og det var som oftest meg.

Om sommeren syklet jeg til butikken for Odd og kjøpte is, som jeg spiste mesteparten av selv etter hvert. Det var gode dager med Pop og Pin-up og Kroneis. På kjøkkenet hans samlet jeg mynter han ga meg, og til slutt var det nok penger at jeg i en alder av 12 kjøpte mitt første kamera. 

I alle disse årene trodde jeg at Odd bare var en helt vanlig gubbe som levde et helt vanlig liv uten spesielle drømmer eller ønsker utover å tenne et lite bål ved vannposten bak huset, eller ta fiskestanga i håp om å fange en diger laks eller småfisk i vannene i området.

Vatikanstaten

For en dag kom han nemlig, og jeg husker det spesielt godt, med en sammenbrettet bunke med gulnede avispapir. Det viste seg å være et kurs i italiensk han hadde fulgt gjennom avisen, og han imponerte ved å ramse opp de mest kompliserte tall på italiensk. 

Der stod han, den tilårskomne mannen, sikkert en taper og einstøing, og kanskje endog farlig, i manges øyne, og lekset opp for meg i italiensk det han husket, og det var ikke lite.

Spansketrappen

Jeg er et språkmenneske selv, og har arvet fra både min mor og min farmor egenskaper som gjør at jeg rimelig lett tilegner meg og forstår andre språk. Men der jeg har reist jorda rundt og praktisert dem, var det kanskje DEN ene gangen med meg at Paul Masternes delte sine språkkunnskaper med noen i det hele tatt. Hans impulser fra verdenen utenfor kom i form av postkort, fra meg og andre i min familie.

Og hvem vet hva slags drømmer han hadde, om å se verden? Om å reise til Italia, spise italiensk mat, være en annen enn den han var i Saltdal, vise fram en annen side av seg selv, nyte en espresso og en iskrem på Piazza Navona før han fant veien hjem til et lite hospits i høydene av Roma?

Petersplassen

Kjære Odd, du viser meg at drømmene våre er verdt noe, og at hvordan vi bruker tiden vår, er verdt noe. Derfor sitter jeg nå og pugger italienske verb og gloser til jeg forhåpentligvis lander i Roma førstkommende torsdag. Arrivideci, kjære Odd!

Keiserpalasset