Sjelens mørke natt

Det er aldri mørkere enn rett før daggry, sies det.

Men noen ganger, når du kjenner lukten av døden, husker fornemmelsen  av et mareritt, av døde kropper på båre, ved siden av hverandre, dekket av laken, da setter skrekken seg.

Man får ikke fred, dagslyset helbreder ikke nevrosen. En iling her, en smerte der, nummenhet. Vil gjerne vite hva det er, men tør ikke finne det ut.

Det du ikke ønsker deg, er å møte din egen frykt, dine egne mørke tanker. Det JEG ikke ønsker meg, er å møte MIN egen frykt, MINE egne mørke tanker. Paradokset er at den mørke uvissheten og vonde tankene, er VERRE enn den fysiske tilstanden min. Og i mens går timene, og dagene.

Et morsomt og godt tips fra en danske her:

"Hva man skal gjøre med frykt? Se rundt deg, og finn ut hvem som kunne tenke seg å kjøpe frykten din. Når du skjønner at ingen ønsker den, kast den bort."

Eller, som faren til en 16 år gammel gutt som hadde en affære med livvakten i filmen " The Lifeguard", sa det da rektor kom for å beklage: "Things happen, you keep moving, or die. You understand? I gotta go!"