Søsterfellesskap på Lillehammer

Her holder plaststolen på å knekke. Et lystig øyeblikk!

Kaffe, kyllingsuppe og kjeks, her koser vi oss ved Mesnavannet, og det ble litt ekstra artig da plaststolen holder på å kollapse under fotoøyeblikket. Et sjelden naturlig øyeblikk under oppstilt fotografering, et lykketreff av et bilde.

En uke på Montebellosenteret er overstått, og 69 personer fra HELE landet har returnert til sine respektive hjemsteder. De fleste av oss var kvinner over 50, vil jeg tro, men min gruppe dro ned gjennomsnittet, og det liker jeg, he he.

Det første jeg vil si om oss, er at vi var svært forskjellige, og det overrasket meg veldig. Våre innfallsvinkler til sykdommen, opplevelsen av den, og hvordan vi har blitt møtt av omgivelsene, pårørende, arbeidsgivere og helsevesen, har vært mangeartet.

 

Men de fleste av oss har nok opplevd noen form for sjokk. Og sorg.

Sjokk og maktesløshet når en diagnose og et knallhardt behandlingsregime invaderer livet ditt og legger alle dine storartede planer for
framtida på is....Her kommer også sorgen inn. Sorg over tapt helse, i en tid der du egentlig skulle være i den sterkeste perioden i ditt liv: Med barn, familie, karriere, fritid, du skulle vært så mye, mye mer enn en pasient og en del av den kjipe statistikken som sier at en av ti kvinner utvikler denne sykdommen i Norge.

Det er veldig sårt å føle på, og nokså sjokkartet. For mange kommer sjokk nummer to etter behandlingene er over, når de skjønner at livet ikke blir helt som før, at det kanskje ikke er så lett å legge sykdommen bak seg og gå videre. For det er ikke sikkert at kroppen, psyken og hjernen henger med viljen din, for selv om viljen er sterk, er det ikke sikkert at DU henger med....

Dette var noe av det vi i vår gruppe på 9 kvinner mellom 38 og 48 følte litt på denne uka. Det ble en del tårer, en del latter, og noe bitterhet og sinne tillot vi også å stige opp til overflata, og det er GODT og RETT å få luftet ut alle deler av oss sjøl i en slik setting.

Det å "holde maska" er ikke så lett når alle forsvarsverkene brytes ned. Selv de mest avbalanserte og reflekterte og energirike av oss, måtte gi seg hen til følelsen av det store søsterfellesskapet som vokste fram mellom oss. OMG, dette hørtes da veldig voldsomt ut, men det må dere vite, som ikke har vært gjennom noe slikt, at det er ikke enkelt å håndtere en slik situasjon, uansett hvor støttende omgivelsene er.

Det er bare vi sjøl som vet, og vi kan føle oss ganske alene. Derfor er et slikt opphold en fantastisk mulighet til å dele av seg selv, lytte til andre, og på den måten nå en plattform for å gå videre i livet. Vi er ikke alene! Det er mange kvinner der ute, og nå kjenner jeg flere av dem! Og de er fantastiske kvinner! Og de skjønner at man kan være ekstra sliten, selv om man ikke har gjort noe som skulle tilsi at man er det!