Dying to be me

Søt dame.

Livet. Livet. Livet. Døden, døden døden. Og midt i mellom der et sted, befinner vi oss. Men Anita Moorjani, hun lå døende på sykehus, og opplevde livet bak døden en stund, før hun vendte tilbake til livet som et medisinsk mirakel.

Boka hennes er nå å finne på biblioteket, og beskriver livet hennes fram til denne nær-døden-opplevelsen, og hva som skjedde etterpå.

Tittelen på boka er ganske genial, for den forteller at Anita måtte dø for å virkelig kunne være seg selv. Hun beskriver et liv der hun først prøvde å leve opp til andres forventninger om at hun skulle gifte seg og bli en god hindu-hustru, men at hun ikke klarte det.

Hun ser nå at hun var altfor streng mot seg selv, og mener at hennes tunge kreftsykdom, for henne, skyldtes at hun i for stor grad levde i frykt, og for lite i kjærlighet og glede.

Da Anita Moorjani døde, ble gardinene mellom dette og livet på den andre siden løftet, og hun skjønte at vi alle er del av en helhet som er mye større enn våre individuelle opplevelser av et selv. At vi alle er forbundet, og at det ikke finnes noen feile veier å gå, men at de som velger feil og f.eks er "onde", må heller møtes med kjærlighet, da det er frykt som styrer deres handlinger og holdning til livet.

Moorjani var i Oslo sist helg, og jeg misunner de som fikk treffe henne i levende live. Likevel, budskapet hennes er enkelt og udogmatisk: Nyt livet med visstheten om at det Absolutte Gode hviler i oss hele tiden, og det kan vi ha tillit til.

Mange av oss lever stressede, uglade liv. Når slappet vi egentlig ordentlig av? Noe å tenke på!

Les boka!